Málaga har forvandlet seg fra å være flyplassen du lander på for å reise et annet sted, til å bli selve reisemålet. Picasso-museet åpnet i 2003, og i 2015 fulgte Centre Pompidou og den russiske museumssamlingen etter. Havneområdet Muelle Uno ble gjenåpnet mot byen, og det gamle industriområdet ble til Soho, fargerikt utsmykket fra ende til annen. Ingen annen by på denne kysten har gjort noe lignende.
Byen ligger som i en skål. Fjellkjeden Montes de Málaga stenger den inne bak, Guadalhorce-dalen åpner seg mot vest, og havet ligger foran. Denne beskyttelsen gir milde vintre. Den forklarer også hvorfor byen er så tettbygd: det er ingen andre steder å bygge enn langs kysten. Derfor klatrer bydelene oppover åssidene, mens det gamle sentrum forblir kompakt og gangbart mellom katedralen, Alcazaba og markedshallene.
Málaga er en levende spansk by, ikke et feriested, og det er kompromisset. Du får en flyplass i byen, sykehus, universiteter og en økonomi som går året rundt. Til gjengjeld må du akseptere at dagliglivet foregår på spansk, at sentrum er travelt og tettbygd, og at det tospråklige livet sentrert rundt golf og strandklubber er noe du finner lenger vest på kysten, ikke her i byen.